Billie Holiday er jazzens tragiske kultfigur excellence, og holder sin spesielle posisjon blant de største av jazzens sangerinner ikke på grunn av, men på tross av hvordan hun levde. Som heltinnene på andre områder, slike som Garland eller Callas, var hennes liv og dets mas og kjas et eksempel på den ‘romantiske’ ideen om at stor kunst og tragedie går hånd i hånd. Holiday som den frekke, uskyldsrene, men trassige bluesstilisten og Holiday som den skjebnesvangre usikre stoffmisbrukeren er to sider av samme sak. Gjennom studiomikrofonen – som hun påsto skremte vettet av henne – fant kunstneren Holiday kortvarig fornyelse, en flyktig flukt fra livets prøvelser, men på tross sin nyfunne rikdom forble hun et offer for sin egen usikkerhet og sårbarhet.