Kenton ble inspirert også av andre musikkformer enn jazz, bl.a. komponister fra det 20. årh som Claude Debussy, Igor Stravinsky og Bela Bartok. Musikken hans kan lettest organiseres gjennom Kentons orkestrenes forskjellige ´perioder´, som f.eks. Artistry in Rhythm (midt på1940-tallet) og Progressive Jazz (midt til sent på 1940-tallet). Hver periode hadde forskjellige elementer som gjorde den unik mens Kentons ´sound´ var umiskjennelig. Denne var generelt sett mer aggressiv og, til tider, råere enn hos andre orkestre. Saxofonene spilte sterkt, med skrikende trompeter og en frodig og fyldig trombonerekke. De første sporene på denne Naxos Jazz Legends-utgivelsen er fra Kentons første periode, 1941 og 1942, da han slo igjennom. Orkesteret hans var opprinnelig tilpasset kommersielle hensyn og spilte dansemusikk, men det raskt et rent ´konsert´-orkester med en ungdommelig tilhengerskare som likte høyrøstet og ´frekk´ musikk og framtidige trendsettere blant jazzmusikere som bl.a. Shelly Manne, Kai Winding, og Laurindo Almeida.